BuzzerBeater Forums

Jeg sitter her og kjeder meg noe enormt en søndag morgen og tenkte jeg skulle skrive litt om en gammel legende. En spiller som på mange måter representerer overgangen til den moderne basketen vi kjenner i dag fra NBA.

Pete "Pistol-Pete" Maravich

Pete trente utrolig hardt, mye pga sin far som var baskettrener men også fordi han selv hadde et brennende ønske om å bli basketspiller. Når jeg sier utrolig hardt så mener jeg også utrolig hard.
Pete trente hele tiden, her er et sitat fra Pete selv:

It was a Saturday afternoon and I was in the gym, by myself, as usual. I would spend six to ten hours there. I remember stopping after several hours and starting to cry. I went over to a corner and started asking myself questions. 'Other kids are out swimming and playing. Why am I here? Why do I have this desire? Why am I killing myself?'"

For at den evige treningen ikke skulle bli for repeterende fant faren stadig på nye former, også for å stadig utvikle Petes ferdigheter. Til sammen var det 40 av dem, alle med egne navn og alle trent til perfeksjon. Merk at dette var fortrinnsvis treningsformer for å bedre Petes dribling.

Pete would dribble the two miles between his home and College Avenue, the town's main drag. He'd dribble while riding his bicycle--alternating hands. One day Press told his son to get in the car and bring his ball. Pete did as he was told. Then Press ( Press=Petes far) instructed him to lie across the backseat with the passenger-side door open. Pete balked. He said, "What are people going to think?"

"Just do it," said Press.

Pete did it. He dribbled as his father drove, learning to control the ball at different speeds.

He'd also dribble in the movie theater, keeping time on the carpeted aisle through a double feature. He'd dribble in Martin's Drugstore, where he once won a five-dollar bet by spinning the ball on his fingertips for an hour straight.

Pete kunne drible med hansker og bind for øynene og kunne når som helst demonstrere disse ferdighetene.

Men han trente selvsagt ikke bare ballbehandling men hadde samme iver når det kom til skuddtrening. Han ble naturligvis også utrolig god til å skyte.

Når Pete entret college-basketball ble han raskt et fenomen. Over sine tre sesonger i college hadde han et snitt på 44 poeng, 6.4 rebounds og 5.1 assist per kamp.
Han holder fortsatt bortimot alle de viktigste scoringsrekordene i NCAA, totale poeng, høyeste snitt, flest 50-poeng kamper osv.

Det virkelig utrolige er at han gjorde dette uten trepoengslinje, dette ble ikke introdusert før 86-87 sesongen.
Nevnte jeg at Pistol-pete var god til å skyte?

Vel, dersom man hadde hatt en trepoeng linje da Pistol-pete spillte ville snittet hans ikke vært 44 poeng pr kamp men 57 pr kamp!
(Dale Brown undersøkte hver kamp Pete spillte for å komme frem til tallet)

Ikke bare var tallene utrolig imponerende men måten han gjorde dem på var nærmest uhørt. Basket på den tiden skulle være effektivt, nærmest maskinelt. Pistol-pete representerte noe helt annet, han bringte kunst til basket.

Da Pistol-Pete kom til NBA skulle dette faktum gi han problemer. Ikke bare fikk han en kjempekontrakt som de andre spillerene på laget misunnte ham, men hans spillestil var ikke akkurat det man satte mest pris på.

Presset begynnte også å tære på Pete, ikke bare fordi hans spektulære spillestil var såpass på tvers av resten av ligaen og farens forventninger, men fordi moren var en alkoholiker som tok livet av seg mens Pete var på toppen av sin NBA karriere. Pete selv utviklet også et særdeles usunt forhold til alkohol.

Tallene han presterte i NBA ble aldri like sinnsyke som i college, noe man godt kan forstå med tanke på alt han slet med utenfor banen. Likefullt var han fem ganger på All-star laget. Har en av de beste karrieresnittene i NBA (24.2) og ledet ligaen i scoring i 1977 (31.1)
Forøvrig kom ikke tre-poengslinja i NBA før i 79-80:

In 1979-80, the NBA finally adopted the three-point shot. In his final season-with his skills rusty, his knees creaky, and his minutes limited-Pistol Pete Maravich finally got a chance to shoot three-pointers. He went 10-for-15.

Han er også stemt inn som en av NBA`s 50 beste spillere gjennom tidene.

Kriegel tells the story of Pete’s two shy teenage sons attending the “50 Greatest” ceremony in their father’s place, and being approached by the greats they grew up admiring. Over and over, they hear how much these men learned from Pete. Magic Johnson, for one, admits that he borrowed from Pistol the very term that his Lakers used as shorthand for their hugely entertaining offense. “Your pops, he was the original,” he says. “He was the real showtime.”

Pete døde i 1988 umiddelbart etter å ha spillt basket, han var 40 år gammel. Obduksjonen viste han hadde en sjelden hjertefeil hvor han var født med en manglende venstre kranstarterie. Det er høyre og venste kransarterie som fører oksygen til hjertemuskelen. Innsnevring eller hindring av disse er det som fører til hjerteinnfarkt.

Pistol-pete hadde NBA-karriere med kun en.


Noen linker:

http://vault.sportsillustrated.cnn.com/vault/article/maga...

http://www.youtube.com/watch?v=o5-J2Spj7kg&feature=re...

Liker spesielt manøveren ca 4.42:-)

Wow, for en fantastisk morsom og god spiller! Virker til å være ganske langt foran samtidens-spillere! Takker for spennende info om en spiller jeg aldri har hørt mer enn litt statistikk om.

Interessant lesning Larsen!

Fulgte selv NBA ganske tett fra 89 til 98, men er ikke spesielt oppdatert
på det som skjedde verken før eller etter den perioden.
Pistol-Pete er et nytt beskjentskap for meg *flau*

Lo godt av den noe arrogante finta hans tidlig i vidoen, hvor han har ballen
på strak arm og gjør en 360 bevegelse for å sjekke om noen vil ha ballen før
han snur og fyrer løs et hoppskudd :-) Sweet

Bare hyggelig, jeg liker gamle historier og hva slike angår så er Pistol-Pete spesielt fascinerende:-)


Ser ikke bort fra at jeg slenger ut flere historier når tiden strekker til.

Steel:

Jepp, meget fin den:-)

Lar meg også imponere av kreativiteten hans og det faktum at han er så "moderne" i spillestil. Tidligere hadde jeg et heller dårlig inntrykk av tidlig basket men spillere som Pistol-pete endret det. Nivået var slett ikke så lavt som jeg opptrinnelig trodde.
Pistol-Pete hadde definitivt ikke gjort seg bort i dagens basket, snarere tvert i mot.

Utrolig inspirerende!

Jeg begynte å spille Buzzerbeater som et vanlig nettspill, uten egentlig å ha sett noe særlig basket eller ha noe særlig interesse for spillet (vokste opp med kun nrk og tv2 og etterhvert tvnorge). Men jeg merker at interressen og fascinasjonen over spillet har ligget på lur, og fantastiske youtube og småhistorier fra larsen tar tak i meg og jeg lar meg gladelig rive med.

Noen som så Semi Pro btw? Alley Oooop!

Pistol-Pete var en fantastisk spiller, synd han levde lenge før min tid!
Når det kommer til scoringsrekorden hans på over 44 ppg så var det vel noen luringer som fant ut at den ville vært rundt 65 ppg med dagens 3-poengslinja(college 3-ern altså)
Flott skrevet Larsen (selv om jeg må innrømme å ikke ha lest fullt hele enda) :P

Rick Barry-En av de mest mislikte spillere gjennom tidene!


Rick Barry var en perfeksjonist. Et kjempetalent av en spiller med et enormt god forståelse av basket som ofte ikke skjønnte hvorfor andre ikke forstod og utøvde basket like godt som ham. Attpåtil var han temmelig rett frem, dvs han sa rett ut hva han mente uansett hvem det måtte være til det være seg med eller motspillere.
Man kan godt si at hans sosiale intetelligens ikke sto helt i stil med ferdighetene på banen noe som førte til at hans sinnsyke driv for å vinne ofte slo ut i kritikk i alle retninger, som aktiv utøver tok han aldri helt inn over seg effekten dette hadde på omgivelsene.


"The way I looked alienated a lot of people," Barry says. "I've seen films of myself and seen the faces I made. I looked terrible." He closes his eyes to the memory and shakes his head. "I acted like, a jerk. Did a lot of stupid things. Opened my big mouth and said a lot of things that upset and hurt people. I was an easy person to hate. And I can understand that. I tell kids, There's nothing wrong with playing the way Rick Barry played, but don't act the way Rick Barry acted.' I tell my own kids, 'Do as I say, not as I did.' "

What bothers him isn't that he's not beloved.

"It bothers me," Barry says, "that I'm not even liked."


Det hjalp ikke på at han skiftet både liga og klubb flere ganger noe som raskt gav han et rykte for å være grådig og kunn opptatt av penger.

Another friend, the Spurs ' Billy Paultz, who played with Barry on the Nets and the Rockets, says, "If you got to know Rick you'd have realized what a good guy he was. But around the league they thought of him as the most arrogant guy ever. I couldn't believe it. Half the players disliked Rick. The other half hated him."

Kommentarer som " I don't want my son coming home saying 'Howdy, y'all'" da han forklarte hvorfor han ikke ville spille for Virginia Squires er et eksempel på utsagn som bidro til å gjøre Barry så upopulær.

Men basket kunne han så til de grader. Rick er, upopulariteten til tross, regnet som en av de beste small forwards noensinne.

Som senior i College ledet han NCAA i scoring med 37.4 poeng pr kamp.

Som Rookie i NBA i 65-66 sesongen snittet han på 25.7 poeng og 10.6 rebounds, nok til å gjøre ham til rookie of the year. Samme året satte han forøvrig inn 38 poeng i all-star kampen. Motstanderen var legender som Wilt Chamberlain, Bill Russel og Oscar Robertson.

Året etter eksploderte han fullstendig og snittet på 35.6 poeng pr kamp over hele sesongen, kun Wilt Chamberlain, Elgin Baylor og Jordan har prestert bedre.

Rick var langt fra bare noen scoringsmaskin, alle lag han spillte for ble regnet for å prestere langt bedre enn hva laget egentlig var godt for. Han var en vinner noe som også vistes når det var tid for sluttspill. Han klarte alltid å sette inn det lille ekstra giret. Et eksempel på det er da han satt en NBA-finale rekord da han snittet på 40.8 poeng over seks kamper mot Philadelphia 76ers. En rekord som sto i nærmere tretti år, helt til en viss guard i chicago slo rekorden.

I 74-75 sesongen snittet Barry på 30.6 poeng, ledet ligaen i free-throw percentage og steals samt lå på sjetteplass på assist lista, likefullt var ikke det nok til at den stadig upopulære Barry vant MVP prisen. Der kom han på tredjeplass.

Over karrerien endre Barry spillestil fra å score på alt mulig og rebounding til, etterhvert som knærne begynnte å skrange, å skyte fra litt lengre hold samt å bli en utmerket pasningslegger. Verd også å merke seg at han var utrolig dyktig til å skyte fra straffemerket.
En sesong bommet han faktisk kun på 9 straffekast og gjennom karrieren skjøt han 90% fra straffemerket. Med det ligger han på andreplass i NBA gjennom tidene.

Dette til tross for en svært gammeldags, selv på den tiden, måte å skyte straffer på:

http://www.youtube.com/watch?v=YdE-RCpLBcM

Awards:

1975 Finals MVP
1967 All-Star Game MVP
1966 Rookie of the Year
1x NBA Champion (1975)
6x All-NBA First Team (1966, 1967, 1974, 1975, 1976)
8x All-Star (1966, 1967, 1973-78)
3x ABA First Team (1970, 1971, 1972)
1973 All-NBA Second Team
NBA's 50th Anniversary All-Time Team

Til slutt en sportsillustrated artikkel om Barry og den nevnte upopulariteten. Litt trist historie egentlig:

http://vault.sportsillustrated.cnn.com/vault/article/magazine/MAG1120767/1/index.htm

Kudos går ut til 23Larsen.

Leste det intervjuet. Litt skummelt at jeg kjenner meg litt igjen på oppførsel i forhold til de tingene jeg er gode på.. Så neste gang jeg bestiller en drink og den er svært bra, om en ikke perfekt, skal jeg gi kred til bartenderen...

Julius "Dr. J" Erving

Etter å ha skrevet om en spiller som var så til de grader upopulær passer det utmerket å snakke om en spiller som var den rake motsetning.
Julius "Dr J" Erving ble da slutten av karrieren nærmet seg kåret til "the nicest guy in sports". En ambassadør for basket både på og utenfor banen.

Erving startet sin profesjonelle karriere i ABA og Virginia Squires hvor han spillte i fem sesonger. I løpet av de fem sesongene vant han tre scoringstitler, tre mvp-awards og to ABA-championships.

Siden gjorde han unna 11 sesonger i NBA og var en all-star hver bidige sesong, ble MVP i 1981 og ledet The Sixers til seriemesterskap i 1983.

Så hvem var denne spilleren?

Dr J var som sagt en ambassadør for basket, han oste klasse i alt han foretok seg og var veldig bevisst sin rolle og at han representerte ligaen i alt han foretok seg. På banen var han en av de mest dominante spillere av sin æra og det er lett å se at han representerte en spillestil som fikk stor innflytelse på hvilken utvikling spillet i NBA tok.

Ikke minst regner mange Dr. J som en sterkt medvirkende årsak til sammenslåingen av ABA og NBA i 1976.

Dr J var en meget spektakulær og akrobatisk spiller og har flere utrolige hendelser på samvittigheten. Utstyrt med digre hender som han var kunne han faktisk hente ned rebounds med en hånd,samt "hang-time" som minner om Jordan.

Selv om dunking fra straffemerket hadde blitt gjort tidligere (så langt tilbake som på 50 tallet) så var Dr J den første som introduserte dette til et større publikum.

Et av de mest spektulære øyeblikk med Dr J er følgende med tilhørende genial kommentar fra "Magic":

"..In Game 4 Erving made the legendary "Baseline Move" that would go down as one of the most spectacular shots in NBA history. First he drove past defender Mark Landsberger along the right baseline and left his feet on that side of the backboard with a layup in mind. His route to the rim was quickly blocked by Abdul-Jabbar's outstretched arms. Erving brought the ball back down and just continued to float, seemingly forever, passing behind the backboard while appearing to glide slightly to the left in midair. He finally cleared all the way to the other side of the hoop, reached back in toward the court and put up a soft, underhanded scoop for the score.

"Here I was, trying to win a championship, and my mouth just dropped open," Magic Johnson, then a rookie, recalled. "He actually did that. I thought, 'What should we do? Should we take the ball out or should we ask him to do it again?'"

Dr J var forøvrig en spiller Michael Jordan så opp til da han var ung, ikke rart når man ser følgende dunk som fortsatt er noe av det råeste jeg har sett i en kamp:

http://www.youtube.com/watch?v=EbQKzTg0SPI

Dr J er rett og slett en utrolig kul spiller det er fryktelig vanskelig å ikke like. Når han har den afroen minner han meg forøvrig om en tynnere utgave av trommisen til The Roots:-)
Det er bare å se og nyte highlights fra doktorens karriere, se den syke måten han kan holde ballen med en hånd på, det ser man ikke ofte:

http://www.youtube.com/watch?v=7oTEWuvOzhI