For å fortsette litt om Celtics så bør jo Arnold Jacob Auerbach nevnes. Om navnet ikke ringer noen umiddelbar bjelle så er det sikkert fordi han kjennes best som Red Auerbach.
"Show me a good loser and I'll show you a loser"Dette var den legendariske treneren motto og gjorde ham elsket i Boston og ikke fullt så elsket av de andre lagene. Men alle er enige om at han var en av de aller beste noensinne.
Red bygde opp Celtics til å ta ni titler mellom 1956 og 1966, åtte av dem på rad.
I 1967 sluttet han som trener og ble General Manager og i President i Celtics, i løpet av den tiden tok Celtics ytterligere 7 titler mye takket være meget gode trades fra Red.
Som da han valgte Larry Bird i draften i 1978 selv om han hadde et år igjen på college og de følgelig måtte vente et år på at Bird kunne komme.
Red bygget lag med fokus på lagarbeid og så mye på individuelle prestasjoner, godt illustrert med dette sitatet:
Individual honors are nice, but no Celtic has ever gone out of his way to achieve them. We have never had the league's top scorer. In fact, we won seven league championships without placing even one among the league's top 10 scorers. Our pride was never rooted in statistics.
Man kunne skrevet mye om hva han har oppnådd og hans betydning, som f.eks at det var Red som draftet den første mørke spilleren, som først hadde en startfemmer hvor alle var mørke og som ved å utnevne Bill Russel som sin etterfølger i trenerstolen gav NBA sin første mørke trener.
Men i stedet vil jeg heller snakke litt om personen Auerbach, for det er lett å tenke på gamlekara spesielt på 50-60 tallet som kjedelig og trauste. Det gjelder ikke Red.
Han hadde et stort temperement og ingen trenere har blitt kastet ut av flere kamper eller fått flere bøter enn ham.
For å ta igjen på kaksene i NBA byråkratiet som han følte forfulgte ham så begynnte han å røyke sigar på sidelinjen når han følte kampen var på vei mot sikker Celtics seier. Etter kampen fikk han et notat som sa at det ikke tok seg bra ut at han røkte sigar på sidelinjen.
Dette hjalp naturligvis ikke og Reds sigarrøyking ble det ultimate symbolet på når en kamp var uopprettelig tapt, Celtics tapte ikke en eneste gang når Red hadde tent sigaren.
Til stor irritasjon for andre lags trenere som følte Red var en dårlig vinner og utviste manglende "sportmansship" og ikke minst arroganse.
For Red drev psykologisk krigføring og var konstant i thrash talk med spillere, ledere og dommere.
Spesielt dommere var et stort fokus for ham:
"I made it my business to know all I could about every referee, to study him, to analyze his personality, to anticipate the way he might call a game," Auerbach said in his autobiography. "Referees became a big part of my pregame talks.
Red hadde flere ting på lager:
-Dersom en spiller så usikkerhet hos dommeren angående hvilket lag som skulle få ballen etter at denne forsvant ut av banen skulle spilleren umiddelbart løpe bort og plukke den opp. Dermed gir man inntrykk av at det ikke er noen tvil om hvor ballen skal.
-Når motstanderen skulle ha ballen skulle man drøye slik at man fikk tid litt ekstra tid til å sette opp forsvaret.
-Red instruerte at å nappe i motstanderen skjorte eller shorts er en effektiv måte å distrahere på.
-Avhengig av hvem du spør så sørget Red for at motstanderen fikk et utrivelig møte med Celtics hjemmebane gjennom uvanlige dusjtemperaturer, manglende hånduker og glatte gulv.
Alt sammen ting som er lett å finne igjen f.eks i dagens fotball.
Ikke fullt så vanlig å gi Hawks eier Ben Kerner en blodig leppe da Red fikk det for seg at Berner hadde endret høyden på kurvene til en playoff kamp.(kurvene viste seg å være av riktig høyde og Red dro på seg en ny bot)
Man skulle tro at en slik bølle ikke kunne lykkes, men Red var et utmerket menneskekjenner og viste å behandle spillere slik at egoer ikke ble for store og forstyrret lagets kjemi.
I