BuzzerBeater Forums

Rick Barry-En av de mest mislikte spillere gjennom tidene!


Rick Barry var en perfeksjonist. Et kjempetalent av en spiller med et enormt god forståelse av basket som ofte ikke skjønnte hvorfor andre ikke forstod og utøvde basket like godt som ham. Attpåtil var han temmelig rett frem, dvs han sa rett ut hva han mente uansett hvem det måtte være til det være seg med eller motspillere.
Man kan godt si at hans sosiale intetelligens ikke sto helt i stil med ferdighetene på banen noe som førte til at hans sinnsyke driv for å vinne ofte slo ut i kritikk i alle retninger, som aktiv utøver tok han aldri helt inn over seg effekten dette hadde på omgivelsene.


"The way I looked alienated a lot of people," Barry says. "I've seen films of myself and seen the faces I made. I looked terrible." He closes his eyes to the memory and shakes his head. "I acted like, a jerk. Did a lot of stupid things. Opened my big mouth and said a lot of things that upset and hurt people. I was an easy person to hate. And I can understand that. I tell kids, There's nothing wrong with playing the way Rick Barry played, but don't act the way Rick Barry acted.' I tell my own kids, 'Do as I say, not as I did.' "

What bothers him isn't that he's not beloved.

"It bothers me," Barry says, "that I'm not even liked."


Det hjalp ikke på at han skiftet både liga og klubb flere ganger noe som raskt gav han et rykte for å være grådig og kunn opptatt av penger.

Another friend, the Spurs ' Billy Paultz, who played with Barry on the Nets and the Rockets, says, "If you got to know Rick you'd have realized what a good guy he was. But around the league they thought of him as the most arrogant guy ever. I couldn't believe it. Half the players disliked Rick. The other half hated him."

Kommentarer som " I don't want my son coming home saying 'Howdy, y'all'" da han forklarte hvorfor han ikke ville spille for Virginia Squires er et eksempel på utsagn som bidro til å gjøre Barry så upopulær.

Men basket kunne han så til de grader. Rick er, upopulariteten til tross, regnet som en av de beste small forwards noensinne.

Som senior i College ledet han NCAA i scoring med 37.4 poeng pr kamp.

Som Rookie i NBA i 65-66 sesongen snittet han på 25.7 poeng og 10.6 rebounds, nok til å gjøre ham til rookie of the year. Samme året satte han forøvrig inn 38 poeng i all-star kampen. Motstanderen var legender som Wilt Chamberlain, Bill Russel og Oscar Robertson.

Året etter eksploderte han fullstendig og snittet på 35.6 poeng pr kamp over hele sesongen, kun Wilt Chamberlain, Elgin Baylor og Jordan har prestert bedre.

Rick var langt fra bare noen scoringsmaskin, alle lag han spillte for ble regnet for å prestere langt bedre enn hva laget egentlig var godt for. Han var en vinner noe som også vistes når det var tid for sluttspill. Han klarte alltid å sette inn det lille ekstra giret. Et eksempel på det er da han satt en NBA-finale rekord da han snittet på 40.8 poeng over seks kamper mot Philadelphia 76ers. En rekord som sto i nærmere tretti år, helt til en viss guard i chicago slo rekorden.

I 74-75 sesongen snittet Barry på 30.6 poeng, ledet ligaen i free-throw percentage og steals samt lå på sjetteplass på assist lista, likefullt var ikke det nok til at den stadig upopulære Barry vant MVP prisen. Der kom han på tredjeplass.

Over karrerien endre Barry spillestil fra å score på alt mulig og rebounding til, etterhvert som knærne begynnte å skrange, å skyte fra litt lengre hold samt å bli en utmerket pasningslegger. Verd også å merke seg at han var utrolig dyktig til å skyte fra straffemerket.
En sesong bommet han faktisk kun på 9 straffekast og gjennom karrieren skjøt han 90% fra straffemerket. Med det ligger han på andreplass i NBA gjennom tidene.

Dette til tross for en svært gammeldags, selv på den tiden, måte å skyte straffer på:

http://www.youtube.com/watch?v=YdE-RCpLBcM

Awards:

1975 Finals MVP
1967 All-Star Game MVP
1966 Rookie of the Year
1x NBA Champion (1975)
6x All-NBA First Team (1966, 1967, 1974, 1975, 1976)
8x All-Star (1966, 1967, 1973-78)
3x ABA First Team (1970, 1971, 1972)
1973 All-NBA Second Team
NBA's 50th Anniversary All-Time Team

Til slutt en sportsillustrated artikkel om Barry og den nevnte upopulariteten. Litt trist historie egentlig:

http://vault.sportsillustrated.cnn.com/vault/article/magazine/MAG1120767/1/index.htm

Kudos går ut til 23Larsen.

Leste det intervjuet. Litt skummelt at jeg kjenner meg litt igjen på oppførsel i forhold til de tingene jeg er gode på.. Så neste gang jeg bestiller en drink og den er svært bra, om en ikke perfekt, skal jeg gi kred til bartenderen...

Julius "Dr. J" Erving

Etter å ha skrevet om en spiller som var så til de grader upopulær passer det utmerket å snakke om en spiller som var den rake motsetning.
Julius "Dr J" Erving ble da slutten av karrieren nærmet seg kåret til "the nicest guy in sports". En ambassadør for basket både på og utenfor banen.

Erving startet sin profesjonelle karriere i ABA og Virginia Squires hvor han spillte i fem sesonger. I løpet av de fem sesongene vant han tre scoringstitler, tre mvp-awards og to ABA-championships.

Siden gjorde han unna 11 sesonger i NBA og var en all-star hver bidige sesong, ble MVP i 1981 og ledet The Sixers til seriemesterskap i 1983.

Så hvem var denne spilleren?

Dr J var som sagt en ambassadør for basket, han oste klasse i alt han foretok seg og var veldig bevisst sin rolle og at han representerte ligaen i alt han foretok seg. På banen var han en av de mest dominante spillere av sin æra og det er lett å se at han representerte en spillestil som fikk stor innflytelse på hvilken utvikling spillet i NBA tok.

Ikke minst regner mange Dr. J som en sterkt medvirkende årsak til sammenslåingen av ABA og NBA i 1976.

Dr J var en meget spektakulær og akrobatisk spiller og har flere utrolige hendelser på samvittigheten. Utstyrt med digre hender som han var kunne han faktisk hente ned rebounds med en hånd,samt "hang-time" som minner om Jordan.

Selv om dunking fra straffemerket hadde blitt gjort tidligere (så langt tilbake som på 50 tallet) så var Dr J den første som introduserte dette til et større publikum.

Et av de mest spektulære øyeblikk med Dr J er følgende med tilhørende genial kommentar fra "Magic":

"..In Game 4 Erving made the legendary "Baseline Move" that would go down as one of the most spectacular shots in NBA history. First he drove past defender Mark Landsberger along the right baseline and left his feet on that side of the backboard with a layup in mind. His route to the rim was quickly blocked by Abdul-Jabbar's outstretched arms. Erving brought the ball back down and just continued to float, seemingly forever, passing behind the backboard while appearing to glide slightly to the left in midair. He finally cleared all the way to the other side of the hoop, reached back in toward the court and put up a soft, underhanded scoop for the score.

"Here I was, trying to win a championship, and my mouth just dropped open," Magic Johnson, then a rookie, recalled. "He actually did that. I thought, 'What should we do? Should we take the ball out or should we ask him to do it again?'"

Dr J var forøvrig en spiller Michael Jordan så opp til da han var ung, ikke rart når man ser følgende dunk som fortsatt er noe av det råeste jeg har sett i en kamp:

http://www.youtube.com/watch?v=EbQKzTg0SPI

Dr J er rett og slett en utrolig kul spiller det er fryktelig vanskelig å ikke like. Når han har den afroen minner han meg forøvrig om en tynnere utgave av trommisen til The Roots:-)
Det er bare å se og nyte highlights fra doktorens karriere, se den syke måten han kan holde ballen med en hånd på, det ser man ikke ofte:

http://www.youtube.com/watch?v=7oTEWuvOzhI

Her er forøvrig et sitat fra Basketball digest som fint knytter sammen Dr J og Pistol-Pete:

"...I have had the good fortune to interview numerous Hall of Famers, members of the 50 Greatest Players List and other legends but the opportunity to talk hoops with Erving will always be at the top of the list for me--and one of the many highlights of that conversation was when Erving told me the story of the brief time that he was Pete Maravich's teammate with the Atlanta Hawks.

I knew the bare bones story before talking with Erving but when I asked him about it he delivered the heart and soul, starting with the earnest statement, "It really was one of the joys of my life to play with Pete, to be in training camp with him."

Da Julius Erving la opp 1987 hadde han scoret over 30.000 poeng ABA og NBA sammenlagt. En prestasjon svært få spillere har oppnådd.



Jeg må forøvrig beklage at disse postene er litt rotete og dårlig skrevet, de blir litt kjapt satt sammen og jeg orket ikke å flikke for mye.

Utstyrt med digre hender som han var kunne han faktisk hente ned rebounds med en hånd,samt "hang-time" som minner om Jordan.

Hehe...Her er en fin video som illustrerer hvordan denne såkalte "hang-timen" kun er en illusjon :S, og ja jeg skjønner at du også vet at det ikke finnes noe som "hang-time"! ;)

http://www.youtube.com/watch?v=vZqVq5LrdQQ

haha Fra kommentatoren: "How can Jordan go up - then strike a pose - and
go down when he's good and ready" :-)

NBA All-star game - 1989

Tilbake i 1989 hadde jeg mitt mest minnerike NBA-øyeblikk.

Super Channel sendte kamper fra NBA, alle resultater
var sirlig ført inn i en kladdebok, og det var endelig
tid for All-Star kampen.

Til introduksjonen av hver spiller hadde NBA hyret
inn den legendariske rap-gruppa Ultramagnetic Mc's,
ledet av kanskje tidenes rapper; Kool Keith.

Hver spiller ble presentert med noen verselinjer,
og det er her tårene fortsatt spretter ut av øynene
på en nostalgisk stakkar.

For noen spillere!! Og for noen funky tekster - tekster
som virkelig fanger essensen av den kvalitet, og det
image som disse spillerne hadde.

Skru lyden på full guffe, og ENJOY!

(http://www.youtube.com/watch?v=r-qH_HMj0FQ)

Haha, den har jeg faktisk aldri sett før, genialt:-)

Apropos Larry Nance-The High-Ayatolla of Slamola, så slo han ingen ringere enn Dr. J i den aller første NBA-slam dunk konkurranse i 1984.
Forbløffende å se en såpass diger spiller dunke på den måten:

http://www.youtube.com/watch?v=FQP1zyift9w&feature=related

Hola! Må bare berømme Larsen og andre bidragsytere for en herlig tråd! For en som kun sporadisk har fulgt med på basket er dette morsomt og lærerikt. Liker spesielt innslaget av relevante lenker til youtube, etc.. Keep it coming!

Gary "the glove" Payton

På nittitallet hersket Jordan på banen og jeg som så mange andre var i stadig beundring for hva den mannen kunne få til på basketbanen. Men utover nittitallet dukket det opp en point guard det var uungåelig å legge merke til, nemlig Gary Payton.

Gary ble draftet som nr 2 i 1990 av Seattle Supersonics uten å gjøre seg veldig bemerket de to første årene. Men snart skulle han, sammen med Shawn Kemp, bli en av duo av dimensjoner.
Gang etter gang sendte Gary utmerkete pasninger til Shawn "the reign man" kemp som han dunket inn som reget på spektakulert vis. Gjerne etterfulgt av en spydig kommentar, Gary var ikke kjent som en av ligaens beste "trash talker" uten grunn.
Supersonics ble etterhvert så gode at det var kun Bulls som klarte stoppe dem i NBA-finalen i 95-96 sesongen.

Gary er først og fremst kjent for å være en av de aller beste defensive point guards gjennom tidene, derav kallenavnet the Glove. Selv Jordan fikk erfare at det ikke er lett å score når motstanderen er the glove.
Han, som den eneste point guard i historen, vant NBA defensive player of the year i 1996.
Men det stopper ikke der, for Payton bidro i alle høyeste grad også offensivt. Fra 94-95 sesongen til 02-03 scoret han stort sett over 20 poeng pr kamp hver sesong.
I tillegg kommer naturligvis alle assistene han slengte ut i løpet av sin lange karriere:

ranks 21st in points
ranks 7th in assists
ranks 3rd in steals
Only player in NBA history to accumulate 20,000 points, 5,000 rebounds, 8,000 assists and 2,000 steals in a career.

Supersonics var i høyeste grad et spennende lag å følge da Payton og Kemp herjet som værst.

Dog fikk Gary aldri noen ringer med Sonics, det var ikke før i 2006 at en aldrende Gary fikk seg et NBA-trofe med Miami Heat. Selv da greide han å gjøre seg positivt bemerket i finalen.

Gary var rett og slett en spiller jeg likte veldig godt, han og Kemp var spektakulære, noe man kan se på denne videoen:

http://www.youtube.com/watch?v=CZE-tGAB4uI

Klassisk Payton og Kemp det der.